Urdanostind 23.-24.9.00
Lørdag 23.9
Avreise Bom ved
Koldedalsvatnet kl. 10.25
Ankomst Brekant kl. 12.55
Ankomst Urdanostinden S-2 kl. 15.30 - 2048 m
Avreise Urdanostinden S-2 kl. 16.05
Ankomst Urdanostinden S-1 kl. 16.15 - 2037 m
Ankomst Brekant kl. 17.50
Ankomst Bom ved
Koldedalsvatnet kl. 19.45
Vær: tett tåke
Høstens siste fjelltur skulle brukes til å utforske Urdanostindene. Vi hadde base på Fondsbu og kjørte bil til bommen ved Koldedalsvannet. Lørdag var det tett tåke i området. Vi la i vei mot Urdanosbreen. Da vi nærmet oss breen var vi litt sløve med å se på kompasset. Dette førte til en times forsinkelse, fordi vi gikk feil. Det lønner seg å være nøye i tåka. Framme ved brekanten tok vi på oss utstyret og tok ut kurs mot S-2. Sikten var minimal, så her var det bare å stole på kompasset.
Etter en tid reiste plutselig en stor svart vegg seg like foran oss. Urdanostinden! Når man har gått slik og bare sett hvit, er det nesten så man skvetter av forandringer. Breen hadde helt til nå vært uten sprekker og uten snø. Vi fulgte fjellsiden før vi tok fatt på den bratte snøbakken opp mot S-1. Toppen var en smal egg, slik det skal være på betydelig tinder. Selv om det var tåke, var det såpass vindstille og varmt at vi kunne spise matpakkene våre på toppen. Mens vi satt der, fikk vi se små glimt av utsikten når tåken drev litt unna.
Fra S-1 er det bare noen meter ned i skaret før man går opp på S-2. Herfra kunne vi se konturene av den 120 meter høyere stortoppen.
Vi tok en klok beslutning om å droppe et toppforsøk på stortoppen. Det ville tatt alt for lang tid. Vi tok på oss tau i skaret mellom S-1 og S-2. På vei ned den bratte skråningen mot breen, sklir Gaute ut. Han tar med seg Lars Olav som er andremann i taulaget. Jeg kjører isøksa helt ned i snøen og tviholder. Det rykker i tauet, og den farefulle ferden nedover fjellsiden blir stoppet på et tidlig tidspunkt.
Ta vi kom lenger ned i bakken, var det var det en del sprekker i breen. Jeg ser i ettertid at en slik utglidning kunne fått katastrofale følger hvis den hadde endt i en sprekk. Da vi ikke så enden av snøbakken burde vi ha brukt sikringsmidler. Turen over breen gikk bra og vi nådde bilen før det ble mørkt.
Søndag 24.9
Avreise Bom ved
Koldedalsvatnet kl. 11.40
Ankomst Brekant kl. 13.10
Ankomst Urdanostinden kl. 16.10 - 2157 m
Avreise Skaret ved Slingsbytind (matpause) kl. 17.15
Ankomst Urdanostinden N (Slingsbytind) kl. 17.30 - 2026 m
Ankomst Brekant kl. 18.40
Ankomst Bom ved Koldedalsvatnet kl. 20.05
Vær: Strålende sol
Da vi våknet søndag morgen var det ingen endring i været. Den samme tåka hang over fjelltoppene. Vi bestemte oss for å dra lenger ned i Valdres for å klatre. Da vi kom til Tyin, forsvant tåka. Plutselig lå eldoradoet og badet i sol. Vi bestemte straks at vi skulle dra til Urdanosområdet.
Urdanostind bader i sol.
Vi satte kurs mot toppen av breen. Da vi kom lenger opp, flatet breen ut og den var dekket av snø. Urdanosbreen har store sprekker langt oppe. Noen av disse var i ferd med å bli avdekt. Det ble derfor mye sondering på vei opp mot toppen.
Vandring på Urdanosbreen.
For å få litt klatretrening på snødekt fjell, gikk vi mer direkte på stortoppen. Den enkleste ruta følger breen helt inn til venstre, deretter Urdanosryggen opp mot toppeggen. Urdanostind har en lang smal toppegg. Selve toppunktet er et lite stykke innpå eggen.
Lars Olav, Arnstein og Gaute.
Fra Urdanostind gikk vi ned i skaret mot Urdanostind N, eller Slingsbytinden som den også kalles. Der hadde vi en strålende sein lunsj, mens vi betraktet Hurrungane i kveldssola.
Slingsbytinden er en liten og enkel avstikker for å få med seg en ekstra 2000 meters topp.
På toppen av Slingsbytinden.
Turen tilbake til bilen var praktfull. Det er utrolig hvor mye været kan gjøre.